Ventetiden

De sitter, sover og venter. Sånn går dagene for mange unge mennesker i norske asylmottak.

Tekst: Torkjell Trædal Foto: Therese Alice Sanne

Snøen har akkurat smeltet fra veien og gresset er bløtt og brunt. Sola varmer og fuglene synger. På gressplenen foran de store, hvite trebygningene på Bjørnebekk asylmottak i Ås, står fem benker vanlige nordmenn nok ville spist is på tomme. Og fotballbanene et par hundre meter unna hvor norske barn trolig ville løpt rundt i vårsola ligger uberørt.
– Jeg venter, sier Akili Cyimka Mbaraga.
Akili er 21 år og kommer fra Kongo. Akkurat som alle de andre 16.600 beboerne på norske asylmottak venter han. Nå har han ventet i Norge i ett år og sju måneder. På fire forskjellige mottak. Han har fått avslag på asylsøknaden sin, og nå er klagen hans inne hos Utlendingsnemnda. Når han får svar vet han ikke, men han er blitt vant til at ting tar tid.

Alene på mottak
Selv om Akili er født i Kongo, forteller han at han ikke kan være der. Stammen Akili tilhører kommer nemlig fra Rwanda.
- Folket i Kongo liker ikke folk fra Rwanda. De vil drepe oss og sende oss tilbake. På skolen var det tydelig at lærerne ikke likte oss, og fra jeg var 15 prøvde de å få meg i militæret. Heldigvis beskytta faren min meg fra det, forteller Akili.
Men da han kom til Norge i 2009 var han helt alene.
- Jeg kom hit uten noen andre. Foreldrene mine ble drept i Kongo. Søsknene mine vet jeg ikke hvor er. Derfor dro jeg.
Mange barn og unge kommer alene til Norge. I fjor søkte nesten 900 såkalt enslige mindreårige asylsøkere asyl her i landet. At noen er enslige mindreårige asylsøkere vil si at de er under 18 år, og kommer uten foreldre. Året før var det 2500. De mindreårige asylsøkerne får skolegang og lærer språket, men da Akili kom til Norge var han over 18. Derfor har han aldri fått gjort noe sånt. Alt han gjør er å vente.

- Det er fred her, men så lenge man ikke får asyl er det vanskelig å være her. Jeg er ikke ute etter pass, men trenger beskyttelse. Jeg vil bare være et sted hvor jeg slipper å rømme, forteller Akili.
Han forteller at de fleste som bor på mottakene ikke trives så godt.
- Man har ikke den samme friheten som andre mennesker har. Av og til blir det problemer. Noen slåss og slår hverandre, og andre har kniver. Folk blir deprimerte av å være her for lenge.

Mister framtiden
Akili har ingen gode venner. Blant de 200 personene på asylmottaket er det bare en annen som kommer fra Kongo.
- Men han er eldre enn meg og driver ikke med det samme som meg. Jeg har fått venner andre steder, men det er ikke lett når de kanskje må dra igjen ganske snart, sier Akili.
- Det er ingen du kan være venn med over lenger tid og dele ting med.
Som ungdom flest vil Akili aller helst gå på skole.
- Jeg vil gå på videregående. Jeg vil studere, og aller helst vil jeg bli kokk. Jeg liker å lage mat, forteller han.
Men det må han vente med, så lenge han ikke har fått asyl.
- Vi sitter og vi sover. Det er det vi gjør her. Jeg føler jeg mister framtiden min så lenge jeg er på asylmottak.
Akili drar nesten aldri fra mottaket. Han forteller at han bare har vært i Oslo noen få ganger, for å spille inn sanger han har laget. Han er nemlig glad i å rappe, både på engelsk, fransk og swahili.
- Jeg rapper og skriver sanger, og det ønsker jeg å gjøre mer av. Jeg har ni sanger jeg har laget på en CD. Å være musiker og kokk har jeg hatt lyst til siden jeg var liten, forteller Akili.
- Hva handler sangene dine om?
Akili smiler og ser ut på åkeren utenfor vinduet.
- Om forskjellige ting. Om krig og kjærlighet. Og livet.

Mange vil ha beskyttelse
Hvert år kommer det mange mennesker fra andre land til Norge for å søke om asyl, som betyr at de søker om beskyttelse. I 2009 søkte 17.200 mennesker asyl i Norge, og i fjor 10.100. 2100 av dem var barn og unge som kom sammen med familien sin. Hva disse menneskene søker beskyttelse for varierer fra person til person, forteller Anne Siri Rustad, som har ansvar for alle asylmottakene i Norge som leder for region- og mottaksavdelingen i Utlendingsdirektoratet.
- Det er flere grunner til at folk søker om asyl, men hovedregelen er at man må være forfulgt eller utsatt for fare i hjemlandet sitt for å få beskyttelse. Og da må det være fare for forfølgelse på grunn av rase, sosial gruppe, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning. Det gjelder også hvis man står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling eller straff i hjemlandet. UDI vurderer også om sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge kan gi grunn til opphold, sier Rustad.
Hun forteller at det er mange unge som bor i norske asylmottak.
- Ja, det er mange over hele landet. Rundt en fjerdedel av de som bor på mottak er under 18 år.
Rustad forteller at de prøver å gjøre hverdagen så bra som mulig for unge som bor på mottak.
- Det gjøres ganske mye for barn og ungdom. De som er 16 år og yngre går på skole eller er i barnehage. Sånn sett har de noe å gjøre om dagen. I tillegg er det flere organisasjoner som jobber med mottakene. For eksempel er det flere idrettslag som tar med beboerne på aktiviteter, sier Rustad.
Barn og unge i mottak kan blant annet få tilbud om å dra på turer, drive med musikk eller idrett, eller få leksehjelp.
- Mottakene får penger og kan arrangere ting for unge og barn. Og de kan også søke ekstra midler hvis de vil finne på noe spesielt. Vi er veldig opptatt av at folk skal ha det bra. Målet vårt er at asylsøkerne, og spesielt barn og unge, skal ha en så normal tilværelse som mulig i den unormale situasjonen som de jo er i, forteller Rustad.

- De skal ha det bra
Selv om UDI mener de gjør mye for at asylsøkere skal ha det bra på mottakene, er det ikke alltid alle trives like godt. Som for eksempel for Akili, som ikke liker at han har måttet flytte så mye rundt.
- Hvorfor må de som bor på asylmottak flytte så mye?
- Det kan være forskjellige grunner til det. Når noen kommer til Norge må de først i mottak for ankomst. Der kan de være noen dager eller noen uker, og så må de kanskje til et annet mottak for å komme i intervju. Men etter denne ankomstperioden blir de plassert vanlige mottak, og skal egentlig være der til de får svar. Da må de enten reise hjem eller bli bosatt i en kommune. Men ankomstene av asylsøkere varierer og derfor legger vi fra tid til annen ned mottak eller etablerer nye. Da må vi av og til flytte beboere til andre steder, forteller Rustad.

Teller hvert sekund
Fra 2001 og til og med i fjor søkte 11.841 mennesker fra Afghanistan om asyl i Norge. En av dem var Suliman Masood Watanyar. Han er 29 år gammel, og halve livet har han levd på flukt.

- Jeg levde 14 år i Pakistan som ulovlig innvandrer sammen med familien min. Heldigvis hadde vi det bra der, og jeg fikk gått på skole, forteller Suliman.
Suliman fikk gått på skole i 16 år gjennom barndommen og ungdomstida, og har utdanning innen datavitenskap. Men da han i 2007, seks år etter Talibans fall, kom tilbake til Afghanistan og startet et dataselskap som samarbeidet med blant annet FN og myndighetene om dataløsninger, ble han utsatt for trusler. Fra Taliban.
- Taliban angrep meg på kontoret mitt. Selv om regimet falt seks år tidligere er det fortsatt de som har makta. Jeg måtte flykte igjen, sier Suliman.
I desember 2009 kom Suliman til Norge. Nå sitter han i en slitt sofa i kjelleren på Bjørnebekk asylmottak. Vårlyset treffer ham gjennom vinduet fra den andre siden i rommet. I likhet med Akili venter han. Også han har ventet mange steder. I Vadsø, i Stavanger, i Oslo. Og i Ås.
- Å vente her er vanskelig. Det er som å være i helvete. Vi kan ikke dra hvor vi vil, vi har for små rom og det er hele tiden begrensninger på hva vi kan gjøre. Å bo i asylmottak er som å bo i fengsel, sier Suliman.
Han bøyer hodet og skjuler ansiktet i hendene. Det blir stille en stund.
- Unnskyld, sier han til slutt to ganger med skjelvende stemme.
- Føler du det er verdt å være her når du ikke trives?
- Ja. Det er trygt i alle fall. Men jeg teller hvert eneste sekund.

Ingen endring hjemme
For Suliman var ikke levekårene den store forskjellen da han kom til Norge. For han handler det bare om at han ikke har noe å gjøre.
- I Afghanistan er det mange som er fattige, men mange har også en levestandard som ikke er så annerledes fra den man har i Norge. Jeg hadde det sånn. Men her får jeg ikke arbeidstillatelse. Det vil jeg selvsagt ha, for jeg vil bare ha noe å gjøre for å få tiden til å gå, sier Suliman.
Han synes han vet mye om data han aldri får brukt.
- Jeg kan mye om det. Og jeg bør kunne få bruke det jeg vet.
For Suliman synes det å være på asylmottak i Norge er bedre enn alternativet.
- Ingenting er annerledes i Afghanistan. Taliban styrer fortsatt og det blir bare verre dag for dag. Man bygger jo veier og skoler, men sikkerhetssituasjonen blir bare verre.

Stille
Både Suliman og Akili synes et er tøft å vente i mottak. Men Anne Siri Rustad i UDI forteller at de gir folk flere tilbud slik at de kan trives.
- Er det ikke et problem at unge mennesker må vente så lenge uten å ha noe å gjøre?
- Vi gir asylsøkere i aldersgruppen disse to er i tilbud om 250 timers norskundervisning. Og så kan de være med på de aktivitetstilbudene som mottaket de bor på arrangerer. Men ikke alle asylsøkere får arbeidstillatelse. For å få det må de legge fram godkjente identifikasjonspapirer. Og de mister også arbeidstillatelsen hvis de får avslag på asylsøknaen, sier Rustad.
På grusplassen utenfor asylmottaket på Ås tråkker Akili rundt i store bukser og en grå t-skjorte. Han røyker en sigarett og sparker i grusen. Foran han ligger en åker. Men han ser ikke utover den. Det virker ikke som han bryr seg om den varme sola, den skyfrie himmelen eller fuglene som kvitrer i kor. Våren har for alvor tatt tak i naturen rundt Bjørnebekk asylmottak, men det er tydelig at den ikke har tatt tak i de rundt to hundre menneskene som bor der.

Vist 1552 ganger. Følges av 1 person.
Annonse